I dag har vi sett en dokumentar om psykologiens historie i Norge. Vi fikk et innblikk i livet til pasientene som var tvangsinnlagt på asyl på midten av 1800 tallet. Det var både rystende og oppsiktsvekkende. Vi fikk se hvilke metoder som ble brukt for å "kurere" folk, og hvilke konsekvenser pasientene fikk av dette i ettertid.
Det hele startet med at stortinget bestemte at alle som var psykisk syke skulle få behandling for det. Da ble det oppdrettet forskjellige asyl som skulle ta vare på dem. På den tiden visste man ikke særlig mye om psykiske lidelser, og mange ble diagnoisert som "gale". Men man måtte begynne ett sted, og man startet med en behandling som fikk navnet
moral treatment. Det var en human behandling, der pasientene ble behandlet nogenlunde bra. Tanken var at de gjennom streng disiplin, hardt arbeid og ett relativt godt miljø skulle normaliseres. Etter å ha brukt denne metoden i rundt 50 år uten noe særlig framgang. Dette svekket den optimismen som tidligere hadde rådet innenfor psykiatrien kraftig, og man var ikke lenger sikre på om man i det hele tatt skulle greie å helbrede pasientene.
Siden det ikke fantes noen form for kur, ble få av pasientene utskrevet fra asylet. På samme tid kom det hele tiden nye pasienter. Dette førte selfølgelig til en kraftig overbefolkning på asylene, og de måtte ha en strengere form for disiplin, for å unngå totalt kaos. Overbelastede asyler var en stor belasting for både de ansatte og de innlagte, som måtte være der i årevis. "
Oppbevaring og pleie" ble nå asylene brukt til. Det førte selvfølgelig ikke til noen form for fremgang.
I 1908 prøvde man ut en ny metode, den fikk navnet
langbad. Den gikk ut på at pasientene skulle ligge i badekar med varmt vann, over en lengre periode. Noen pasienter lå i langbad flere måneder. Beroligende midler ble også gitt, men det bare for å få ro. Pasientene måtte arbeide hardt på asylene, og av kritikerne ble det betegnet som rene arbeidsleirer. Det ble også praktisert
sengeleie. Tanken var at pasientene skulle hvile seg friske.
I 1923 prøvde man å helbrede pasientene ved å
påføre dem feber. Da pumpet de blod som inneholt store mengder malaria, inn i pasientene. På denne måten skulle de få kraftig feber. Syfilis var vanlig på denne tiden, og det kunne man få av kraftig feber. Legene trodde at tunge psykiske lidelser kunne komme av virus i hjernen. Nå begynte de med den såkalte malariakuren. Legene håpet at feberen skulle ta knekken på "galskapens bakterie", i stedet tok den knekken på pasientene.
Rundt 1930 tallet fikk man en idé om at sinnslidelsene kunne komme av infeksjoner. Da begynte man å trekke ut betente tenner, fjerne mandler og tarmer. Etter vært fikk man tanker om at sinnslidelsene kunne være arvelige. Da begynte man med sterilisering, for å hindre at det ble født "svake og gale". Nå begynte man å se på mennesker som midreverdige, og tvang ble stadig mer brukt. Kastrering ble også mer vanlig, og det ble sett på som nødvendig for å skape ro.
"Kan
sjokkbehandling være svaret?" var et spørsmål man stilte seg i 1935. På denne tiden eksperimenterte man mye, selv om de ikke satt inne med så mye kunnskap. Nikotinrom som fremkalte dykkesyken på grunn av mangel på oksygen til hjernen og sovekur som ved hjelp av narkotika holdt pasientene sovende i flere uker var ting som ble prøvd. Den første sjokkbehandlingen som ble prøvd ut var insulinsjokk. Da sprøytet man store mengder insulin inn i kroppen til pasienten. Dette førte til blandt annet til brekninger, svetteanfall, kraftige kramper, epileptiske anfall og ukontrollert avføring. Deretter falt pasienten i koma. Denne behandlingen ble gjentatt 6 ganger i uka. Uten at legene kunne si akkurat hvordan, var de sikre på at den hjalp. Derfor ble den flittig brukt selv om mange fikk hjerneskader eller døde av den.
I 1936 funderte man på om
krampeterapi kunne være svaret. Pasienten fikk sprøytet en stor mengde hjertestimulerende middel inn i kroppen, og ble deretter bevistløs. Dette medikamentet førte med seg en rekke voldsomme reaksjoner, og etter vært ble pasientens kropp spent i en bue. Etter denne behandlingen ble pasientene roligere, men man så en psykisk forverring. Kuren ble gjentatt rundt 20 ganger, og mange døde av behandlingen. resultatene ble ikke evaluert, og dermed lærte man ikke mye av alle forsøkene.
Tidlig på 1940 tallet trodde man kanskje
hjernekirurgi kunne være svaret. Da begynte man å lobotomere folk. De boret seg gjennom hodeskallen, og forsøkte å kutte en forbindelse i hjernen. Pasienten var bevisst under hele oprasjonen. Legene var fornøyd med resultatene, og oppfinneren av det fikk til og med Nobels pris i medisin for det. I noen tilfelder forsvant angsten som følge av lobotomi, men pasientene mistet personligheten, fikk epilepsi og mange døde. I 1943 prøvde man ut elektrosjokk. Pasienten ble bvistløs, mange brakk ryggen, og kastet opp, men det var også noen som mistet depresjonene sine. Likevell skapte denne metoden angst blandt pasientene fordi de fikk se hvordan de som ble behandlet reagerte under oppvåkning.
i 1953 ble det første antipsykotiske middlet innført. Det var beroligende, men hadde samme virkninger som lobotomi. På denne tiden tok
psykoterapien over, og blandt andre psykologer kom på banen. Det kom også piller som fungerte bedre. PÅ 70-tallet var det flest pasienter noen sinne som var innlagt på asylene, men så begynte det å avta. Pasientene ble sendt hjem, og de lukkede asylers tid var over. Pillene brukes fortsatt den dag i dag.
Som sagt synes jeg dette var en rystende dokumentar. Jeg ble helt satt ut av å se alt det grusomme de psykisk syke måtte igjenom, for å ikke få en bedre, men muligen verre tilstand enn det de hadde fra før av. Jeg tror nok alle, uansett om de er psykisk syke eller ikke, hadde blitt sinnsyk av å være på ett slikt asyl, der hverdagen bestod av frykt, usikkerhet og overgrep.
Etter å ha sett dette sitter jeg igjen med et spørsmål, og det er: Hadde vi vært der vi er i dag innenfor psykiatrien om ikke dette hadde sjedd?
-Sannsynligvis ikke, og det synes jeg er en skremmende tanke.
-Mia
