Sosiale roller

For tiden jobber vi med kapittel 5, som omhandler sosiale roller. Jeg vil begynne med å forklare litt kjapt hva en rolle er. Læreboka (s.137) definerer det som det det settes av forventninger og normer som blir rettet mot personer i bestemte posisjoner i en bestemt sammenheng. Jeg synes Wikipedias definisjon var litt enklere å forstå: Sosiale roller er de posisjonene mennesker har i forskjellige grupper i samfunnet og de reglene som tradisjonelt gjelder og forventes for atferden og oppgavene til personene i disse posisjonene Nå skal jeg forsøke å svare på denne oppgaven:

Det er karakteristisk for oss mennesker at vi ikke inntar bare én rolle, men at vi hopper inn og ut av mange forskjellige roller. I løpet av en dag fremstår vi i ulike roller, det skjer i stor grad ubevisst, men noen ganger kan vi også bli veldig bevisst våre roller. Vi endrer vår atferd avhengig av hvem vi er sammen med. Hva skyldes det at mennesker spiller ulike roller og er lite ”seg selv”?

Vi fremstår hele tiden i ulike roller, og vi endrer rolle etter hvilken situasjon vi er i, og som sagt hvem vi er med. Det er for eksempel ikke naturlig for oss å snakke til en autoritær person, på samme måte som vi gjør med våre beste venner. Dette er fordi vi har forskjellige roller, og ønsker å vise forskjellige sider av oss selv i de forskjellige situasjonene.

Vi skiller mellom to typer roller. Vi har de medfødte rollene som for eksempel sønn eller datter og søster eller bror. I tillegg har vi de valgte rollene som kollega og venn.

Selv om vi mennesker spiller roller, betyr ikke det at vi prøver å fremstå som noe vi ikke er. Noen gjør selvfølgelig det også, men det er ikke ensbetydende med det å innta en sosial rolle. Hovedgrunnen til at vi gjør dette er at vi vil informere menneskene rundt oss om hvordan de skal oppfatte oss. Altså at vi oppfører oss på den måten vi vil at andre skal oppfatte oss. Det at vi har ulike sosiale roller, gjør det også enklere å vite hvordan vi skal forholde oss til hverandre ettersom vi da vet hvilke forventninger vi kan stille til folk rundt oss og omvendt.

På bakgrunn av dette sier jeg meg uenig i at mennesker spiller ulike roller, og derfor er lite «seg selv». Jeg mener at man er like mye seg selv, selv om man går inn i roller.  Selv om vi velger å fremstå på ulike måter i ulike situasjoner, kan alle disse måtene være en del av hvem vi er. Jeg mener at jeg er meg selv, selv om jeg ikke viser alle sidene av meg selv på en gang. For eksempel ønsker jeg å vise andre sider av meg selv på skolen, enn de jeg ønsker å vise når jeg er på fest med vennene mine. Likevel føler jeg at begge versjonene viser like mye hvem jeg er.

Vi mennesker går inn i ulike sosiale roller fordi det gir oss en trygghet i form av at vi vet hva som blir forventet av oss, og vi vet hva vi kan forvente av andre. Likevel mener jeg at man kan være like mye «seg selv» selv om man går inn i rollene.

 

Når jeg viser til læreboka mener jeg Psykologi 2, Aschenhoug 2011

http://no.wikipedia.org/wiki/Sosiale_roller

Plassering i søskenflokken

Spennende artikkel.
http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article670872.ece

Sosialpsykologi

26. oktober hadde vi fagdag i psykologi. Her er oppgaven vi fikk:

Kapittel 4 i læreboka handler om grupper og gruppedynamikk. Her ser vi nærmere på forskjellige typer grupper og hvilke funksjoner de har og dynamikker mellom grupper. Begreper som gruppepåvirkning. Konformitet og sosial kontroll vil vi også komme inn på. Utfør et sosialpsykologisk eksperiment i grupper.

Før jeg forteller om selve forsøket vi utførte, skal jeg fortelle litt om sosialpsykologi. Læreboka forklarer det med at det handler om individet som en del av det sosiale fellesskapet. Det dreier seg om grupper, roller, verdier og holdninger, sosial kompetanse, ledelse og makt.

Grupper finnes over alt i samfunnet, og alle er medlemmer av grupper. Dette er ikke noe vi velger selv. For oss mennesker er det viktig med gruppetilhørighet, det vil si at vi føler vi hører til en plass. Man blir tryggere når man går i grupper, og dette merket vi godt når vi utførte forsøket. Både for vår egen del, og de vi snakket med.

Jeg var på gruppe med Hanne, Mona, Marlene, Maiken og Maria. Vi bestemte oss for å undersøke hvor sosiale trøndere er. Vi ville vite om folk er mottakelige for dialog med fremmede. Med dette i bakhodet gikk vi rundt på Trondheim Torg, og prøvde å starte samtaler med vilt fremmede. Selv synes vi dette var litt ukomfortabelt i begynnelsen, men vi vente oss fort til det. 

Etter vi hadde snakket med en del folk, bestemte vi oss for å spørre om folk synes det var ukomfortabelt at fremmede kom bort og snakket med dem. Først testet vi altså hvor mottakelige folk var for samtaler med fremmede, deretter spurte vi folk om hva de syntes om dette.

Vi merket fort at det var mindre skremmende å snakke med folk når vi gikk i grupper eller par. Det var litt ubehagelig å gå alene, og samtalene fikk ikke den samme flyten som da vi var flere. Vi merket også at de vi snakket med ble mer avslappet om de selv var i grupper.  

Konklusjonen er at folk flest er mottakelig for samtaler med fremmede. Mesteparten synes det er hyggelig å bli pratet til, men få tar initiativet til å ta kontakt med fremmede selv. Dette er fordi de synes det kan være ubehagelig, og er redde for å bli avvist.  Vårt inntrykk er at menn er mer mottakelig enn kvinner, og eldre er mer mottakelige enn andre.

Videoen av forsøket kommer når vi har fått lastet den opp!

Mobbing på nett

Mobbing er en ting som foregår på de fleste arenaer. Med tanke på dagens samfunn, der teknologi er til stede i en mye større grad en før, er det ikke rart at mye av mobbingen foregår på nett. Barn blir introdusert for internett tidligere og tidligere, uten at foreldrene kanskje tenker så mye over hva de gjør der. Spørsmålet jeg stiller meg er: Hva er forskjellene på den vanlige mobbingen, og den mobbingen som foregår over internett, og hva kan vi gjøre for å få slutt på mobbing?

Det finnes mange forskjellige definisjoner på mobbing, men jeg har valgt å forholde meg til den som lærebok bruker: Mobbing er systematisk vold, psykisk eller fysisk, rettet mot ett offer og utført av personer eller grupper.

Det har lenge vært kjent at gutter bruker fysisk vold når de mobber, mens jentene som regel bruker psykisk vold. Før i tiden var det bare den fysiske volden som ble sett på som mobbing, og dermed fantes det svært få jenter som mobbet eller ble mobbet. I dag ser vi også på psykisk vold som mobbing, og det er jo denne typen som foregår over nett. Selv om gutter først og fremst bruker fysisk vold, er de også strekt representert når det kommer til nettmobbing. Det er ikke bare “in real life” jenter og gutter mobber forskjellig, de benytter seg nemlig av forskjellige metoder over nett også. Jentene sender stygge ord og meldinger for eksempel over msn, mens guttene er mer visuelle, og legger ut bilder og videoer av ofrene sine på for eksempel facebook og youtube. Det mange kanskje ikke tenker over er jo at det rett og slett er ulovlig å legge ut ilde av noen på internett uten deres samtykke. En del lærere i barneskolen har til g med opplevd at læringsarenaer på internett, som for eksempel it´s learning og fronter har blitt brukt for å mobbe.

En annen forskjell på den “vanlige” mobbingen og den som foregår over nett er at de fleste blir litt tøffere når de kommer bak tastaturet. Mobbing er et gruppefenomen, og de som er med og mobber føler et slags samhold til hverandre. Det er ikke sikkert alle tørr å være med å mobbe når de for eksempel er på skolen, men når de kommer seg bak tastaturet tørr de være med på det likevel. Da er det mindre sjanse for å bli oppdaget av en lærer eller andre voksne. På den måten kan også de “snille” barna være med å mobbe.

De fleste mobberne prøver å rettferdiggjøre det de har gjort når de blir konfrontert med det. De prøver å få det til å høres ut som om ofret har gjort seg fortjent til mobbingen. Når man mobber over nett er det enklere å rettferdiggjøre det, eller unngå å få dårlig samvittighet fordi man ikke ser reaksjonene til den man mobber. Man ser ikke hvor lei seg og såret ofret blir. Når man mobber i virkeligheten må man i alle fall være vitne til hva det man påfører ofret, faktisk gjør med det som menneske. Kanskje er det da lettere å forstå alvoret i det man gjør, og at det er galt.

Som jeg nevnte så vidt tidligere er det me vanskeligere for personer rundt å oppdage nettmobbing, en vanlig mobbing. Det er en kjent sak at ofret som regel ikke tørr å si ifra om mobbingen, og det gjelder for både vanlig mobbing og for nettmobbing. Likevel er det enklere å få øye på mobbing som foregår i en skolegård, enn nettmobbing fordi den blir mer skjult over nettet.

En av de største forskjellene på mobbing over nettet og vanlig mobbing er kanskje at man ikke har noen frisone når det kommer till nettmobbing. Ør var det vanlig at mobbing foregikk i skolegården og kanskje på hjemveien. Når man kom hjem var man liksom trygg. Slik er det ikke med nettmobbing, nå kan mobberne få tak i ofrene sine over alt. I alle fall så lenge de er på internett, og det er jo veldig vanlig å tilbringe en del tid på internett i dagens samfunn. Om en person må unngå å være på internett på grunn av at han eller hun blir mobbet, blir jo den personen ganske isolert. De som mobber over nett, bruker ofte også mobiltelefoner i mobbingen. Da sender de for eksempel SMSer, og da blir det nesten helt umulig for ofret å “gjemme seg”.

Det er ingen tvil om at mobbing kan føre til store konsekvenser. Mobbing påfører offeret skader fysisk, psykisk og sosialt men det pågår. Når det kommer til nettmobbing blir ofret påført psykiske og sosiale skader. Det er ikke bare offeret som blir berørt, men også familien. Offeret kan bli utstøtt fra fellesskapet, og det kan få alvorlige følger, også i ettertid av mobbingen. Menneskets selvoppfatning blir forstyrret, og livskvaliteten blir dårligere. Det er også en sammenheng mellom mobbing og risiko for psykiske problemer, og i verste fall selvmord.

Når man er klar over konsekvensene av mobbing er det viktig å sette i gang tiltak mot det. Det er viktig at lærere og andre voksenpersoner er veldig tydeligere på hvor grensen går, og de må tørre å gripe inn. Det verste de kan gjøre er å tenke at barna må ordne opp selv. Man må rett og slett ha nulltoleranse når det kommer til mobbing. Man må også konfrontere mobberne med det de har gjort, og få dem til å forstå at offeret er helt uskyldig. I tillegg må de vise at de tar sterk avstand fra slik oppførsel. De voksne er ofte forbilder, og derfor kan det føre til at de gjør det samme.

Når det gjelder mobbeofferet må det settes i gang tiltak slik at han eller hun får sikkerhet og trygghet mot videre plaging. Det kan være lurt å sette i gang med forebyggende tiltak. For eksempel en kampanje mot mobbing. I dag finnes det flere slike kampanjer, og en av dem er “bruk hue”. Det er også viktig å bevisstgjøre barn på dette problemet, og fortelle dem om konsekvensene mobbing kan føre til. Det er også viktig å lære barn at vi er ulike, og at vi må ha respekt for hverandre og akseptere hverandre slik vi er. Når det kommer til nettmobbing er det viktig at foreldrene følger opp barnas nettvaner, og hele tiden har kontroll på det barna driver med på nettet.

Slik som jeg ser det er det en del forskjeller på vanlig mobbing, og den som foregår over nett. En forskjell er fysisk vold, det blir brukt mye i virkeligheten, men finnes ikke over nett. Andre ting som er ulikt er at det er vanskeligere å få øye på nettmobbing enn vanlig mobbing. Jeg tror likevel den største forskjellen er at man ikke har noen fristed når det kommer til nettmobbing. Man er ikke trygg noen plass. Man kan ikke si at den ene typen er verre enn den andre fordi konsekvensene av dem er jo faktisk de samme. Jeg tror også at mange av de som blir mobbet i dag, opplever begge disse typene. Vanlig mobbing når de er på skolen, og nettmobbing på fritiden. Mobbing har alltid, og vil nok alltid eksistere tror jeg. Likevel kan vi prøve å begrense omfanget og spredningen av det, både på nett og ellers. Det som er viktig da er, som nevnt bevisstgjøring og å lære barn at det er galt. Det er også viktig at lærere og foreldre holder øynene åpne og følger med, både i skolegården og på internett.



Black Swan

Jeg har sett den psykologiske thrilleren "Black Swan". I denne filmen får vi møte ballerinaen Nina, som spilles av Nathalie Portman. Hun danser ved New York ballettkompani, og hele livet hennes dreier seg om dans. Hun blir delvis presset av moren, som selv var ballettdanser frem til hun ble gravid med Nina. Dette greier hun å bruke mot datteren, slik at hun føler at hun er skyld i at morens karriere er over. På grunn av at Nina har denne skyldfølelsen ovenfor moren, kan moren få henne til å gjøre akkurat det hun vil.

Når balletkompaniet bestemmer seg for å sette opp Svanesjøen gjør Nina alt hun kan for å få hovedrollen. De har bestemt seg for å gjøre det med en vri, nemlig at en ballerina spiller både den hvite og den svarte svanen. Nina blir fortalt at hun danser teknisk perfekt, men at hun mangler uttrykksfullheten denne rollen krever. Hun er perfekt som den hvite svanen, men har ikke den svarte svanen i seg. Etter hvert blir hun helt besatt av å få denne rollen. Vi kan se at Ninas mentale helse blir dårligere og dårligere. Enda verre blir det når kompaniet ansetter Lily, en ny ballerina. Nå har Nina plutselig fått en stor konkurrent.

Utover i filmen blir Lily et bilde på den svarte svanen som Nina prøver å finne i seg selv. Dette skaper litt forvirring, og det blir vanskelig å skjønne hva som er virkelighet og hva som foregår inne i Ninas hode. Dette synes jeg gir en fin effekt ettersom Nina er ganske forvirret selv også. Det som skjer er at hver gang Nina gjør noe galt, tror hun det er Lily som gjør det, når det egentlig er henne selv. Det er nettopp fordi Lily er blitt et symbol på den svarte svanen.
 
Det er ikke før Nina får vite at Lily har fått rollen, at den "svarte svanen" kommer i henne. Da får hun vist både ovenfor seg selv og ressisøren at hun har det som skal til. Gjennom hele filmen får vi se hvordan Nina blir "forvandlet" til den svarte svanen. Parallelt med denne forvandlingen får hun ett utslett som blir større og større. Dette symboliserer forvandlingen hun går igjennom.

Svanesjøen og Ninas liv er på en måte to parallelle historier, men etter hvert ser vi at de historiene er veldig like. Dette tror jeg har en sammenheng med at hun går sånn inn i rollen. Til slutt virker det som om hun ikke greier å skille mellom hva som er med i stykket og hva som er virkelig.

For meg virker det som om den hvite svanen og den svarte svanen representerer to forskjellige deler av oss. Den hvite svanen er på en måte fornuften, mens den svarte svanen er mer følelsene og driftene i oss. For at Nina skal greie å spille den svarte svanen, er hun nødt til å gi slipp fornuften. Det som skjer da er at den andre delen tar helt over. Hun greier ikke å finne noen balanse.

På slutten av filmen møtes de to parallelle historiene fordi både Nina og den hvite svanen dør. Nina finner også ut at det hun har trodd har vært Lily, har vært henne selv. Når Nina dør ser hun lykkelig ut, akkurat som om hun har fått oppfylt en drøm.

Denne filmen tar opp temaer som kropp og identitet på en grotesk og direkte måte, samtidig som det er gjort veldig vakkert. Jeg synes det var en veldig bra film, og man måtte tenke litt for å forstå den.

Et vanlig liv

Vi jobber for tiden med holdninger og verdier. I den forbindelse har vi sett en dokumentar om ei jente med navn Katrine Bråtane. Hun ble utsatt for en ulykke da hun var 11 år, noe som førte til at hun ble lam fra skuldrene og ned. I denne dokumentaren følger vi henne i hennes hverdag som lam, der hun prøver å leve et så normalt liv som mulig.

I dette innlegget vil jeg se litt nærmere på hvilke holdninger og verdier Katrine selv har, samt samfunnet forøvrig. Fordommer er også noe jeg vil se nærmere på. Denne dokumentaren heter "et vanlig liv", så mitt spørsmål er: Hvor vanlig kan livet bli  når man lever med et handicap, og har dette noe med holdninger og verdier å gjøre?

Det kan være litt vanskelig å forstå hva som menes med holdninger og verdier, derfor skal jeg prøve å forklare det på en enkel måte. En holdning er et trekk eller en egnskap som er varig hos en person. Vi kan si at det er et innlært atferdsmønster, som fører til at vi reagerer forutsigbart på mennesker, ting eller hendelser. Verdier representerer oppfatninger som er viktige for oss, som vi legger stor vekt på. Vi kan derfor si at verdier stikker litt dypere i oss enn holdninger.

I og med at Kathrine er lam i store deler av kroppen trenger hun hjelp til det meste. Etter å ha kjempet med det offentlige i lang tid, har hun, når denne dokumentaren er laget, fått 80 timer i uka med hjelp fra det offentlige. Resten av tiden er det venner som stiller opp for henne. Når Katrine i tilegg ikke aksepterer at ulykken skal hindre henne fra å leve som alle andre sier det seg selv at hun har det tøft. For å forstå dette litt bedre vil jeg se litt på hennes holdninger. Vi vet at en holdning er delt opp i tre deler: kunnskapsdel, følelsesdel og handlingsdel.  Kunnskapsdelen hos Katrine er at hun vet hun er avhengig av mye hjelp. Følelsesdelen er at hun har lyst til å være selvstendig, mens handlingsdelen er at hun må finne seg i å få hjelp. Her skiller følelsesdelen seg ut fra de andre delene, dette kaller vi kongnitiv dissonans.

Verdier er noe som ligger enda dypere i oss enn holdninger, og når det gjelder Katrine sine verdier tror jeg  at hun vil leve så selvstendig som mulig. Hun vil heller ikke la ulykken stoppe henne. Dette avspeiler seg i at hun for eksempel tar et teologistudium på 7 år, når enkelte i samfunnet ikke engang ser at hun kan gjøre nytte for seg. Verdier er gjerne noe vi utvikler i barndommen, og i og med at Katrine ble skadet mens hun fortsatt var et barn forklarer disse verdiene. Jeg tror også at religion, i Katrines tilfelle kristendommen er en viktig verdi for henne. Dette er jeg ganske sikker på, ettersom hun utdanner seg til å bli prest.

I dagens samfunn er det matrielle goder, status, penger og karriere som gjerne legges til grunn når folk blir vurdert som velykket eller ikke. Mange måler livskvalitet ut i fra dette i dag. Ut i fra dette perspektivet er det sikkert mange som kan "se ned på" folk som Katrine. Med et slikt perspektiv på verdier i samfunnet kan det oppleves som vannskelig og fremstå som "perfekt og vellykket" for folk som har fysiske handicap. Jeg kan tenke meg at folk med disse verdiene fort kan utvikle fordommer mot folk som er "annerledes". Vi ser at fordommer ofte forvinner når man blir kjent med, og får kunnskap om det. For å unngå fordommer blant mennesker er det viktig med åpenhet, og Katrine er et godt eksempel på det synes jeg.

Etter å ha sett denne dokumentaren lurer jeg litt på hva som menes med "et vanlig liv". Slik som jeg ser det iallefall, handler ikke livet om at det skal være så vanlig som mulig, men om livskvalitet. Så selv om jeg ikke tror det ikke går ann å leve et helt vanlig liv med et stort handicap,tror jeg abolutt det er mulig å leve et lykkelig liv med høy livskvalitet. Dette tror jeg handler om hva man gjør det til, og støttepersoner omkring. Det kan selvfølgelig være mye vannskeligere når man har et handicap, men Katrine virker som ei jente som tar utfordringer, er positiv og gjør det beste ut av ting. Ut i fra dette blir min konklusjon  at jeg tror det er mulig å få et fint og verdig liv med høy livskvalitet, selv om man har et handicap.