Jeg har sett den psykologiske thrilleren "Black Swan". I denne filmen får vi møte ballerinaen Nina, som spilles av Nathalie Portman. Hun danser ved New York ballettkompani, og hele livet hennes dreier seg om dans. Hun blir delvis presset av moren, som selv var ballettdanser frem til hun ble gravid med Nina. Dette greier hun å bruke mot datteren, slik at hun føler at hun er skyld i at morens karriere er over. På grunn av at Nina har denne skyldfølelsen ovenfor moren, kan moren få henne til å gjøre akkurat det hun vil.
Når balletkompaniet bestemmer seg for å sette opp Svanesjøen gjør Nina alt hun kan for å få hovedrollen. De har bestemt seg for å gjøre det med en vri, nemlig at en ballerina spiller både den hvite og den svarte svanen. Nina blir fortalt at hun danser teknisk perfekt, men at hun mangler uttrykksfullheten denne rollen krever. Hun er perfekt som den hvite svanen, men har ikke den svarte svanen i seg. Etter hvert blir hun helt besatt av å få denne rollen. Vi kan se at Ninas mentale helse blir dårligere og dårligere. Enda verre blir det når kompaniet ansetter Lily, en ny ballerina. Nå har Nina plutselig fått en stor konkurrent.
Utover i filmen blir Lily et bilde på den svarte svanen som Nina prøver å finne i seg selv. Dette skaper litt forvirring, og det blir vanskelig å skjønne hva som er virkelighet og hva som foregår inne i Ninas hode. Dette synes jeg gir en fin effekt ettersom Nina er ganske forvirret selv også. Det som skjer er at hver gang Nina gjør noe galt, tror hun det er Lily som gjør det, når det egentlig er henne selv. Det er nettopp fordi Lily er blitt et symbol på den svarte svanen.
Det er ikke før Nina får vite at Lily har fått rollen, at den "svarte svanen" kommer i henne. Da får hun vist både ovenfor seg selv og ressisøren at hun har det som skal til. Gjennom hele filmen får vi se hvordan Nina blir "forvandlet" til den svarte svanen. Parallelt med denne forvandlingen får hun ett utslett som blir større og større. Dette symboliserer forvandlingen hun går igjennom.
Svanesjøen og Ninas liv er på en måte to parallelle historier, men etter hvert ser vi at de historiene er veldig like. Dette tror jeg har en sammenheng med at hun går sånn inn i rollen. Til slutt virker det som om hun ikke greier å skille mellom hva som er med i stykket og hva som er virkelig.
For meg virker det som om den hvite svanen og den svarte svanen representerer to forskjellige deler av oss. Den hvite svanen er på en måte fornuften, mens den svarte svanen er mer følelsene og driftene i oss. For at Nina skal greie å spille den svarte svanen, er hun nødt til å gi slipp fornuften. Det som skjer da er at den andre delen tar helt over. Hun greier ikke å finne noen balanse.
På slutten av filmen møtes de to parallelle historiene fordi både Nina og den hvite svanen dør. Nina finner også ut at det hun har trodd har vært Lily, har vært henne selv. Når Nina dør ser hun lykkelig ut, akkurat som om hun har fått oppfylt en drøm.
Denne filmen tar opp temaer som kropp og identitet på en grotesk og direkte måte, samtidig som det er gjort veldig vakkert. Jeg synes det var en veldig bra film, og man måtte tenke litt for å forstå den.
Når balletkompaniet bestemmer seg for å sette opp Svanesjøen gjør Nina alt hun kan for å få hovedrollen. De har bestemt seg for å gjøre det med en vri, nemlig at en ballerina spiller både den hvite og den svarte svanen. Nina blir fortalt at hun danser teknisk perfekt, men at hun mangler uttrykksfullheten denne rollen krever. Hun er perfekt som den hvite svanen, men har ikke den svarte svanen i seg. Etter hvert blir hun helt besatt av å få denne rollen. Vi kan se at Ninas mentale helse blir dårligere og dårligere. Enda verre blir det når kompaniet ansetter Lily, en ny ballerina. Nå har Nina plutselig fått en stor konkurrent.
Utover i filmen blir Lily et bilde på den svarte svanen som Nina prøver å finne i seg selv. Dette skaper litt forvirring, og det blir vanskelig å skjønne hva som er virkelighet og hva som foregår inne i Ninas hode. Dette synes jeg gir en fin effekt ettersom Nina er ganske forvirret selv også. Det som skjer er at hver gang Nina gjør noe galt, tror hun det er Lily som gjør det, når det egentlig er henne selv. Det er nettopp fordi Lily er blitt et symbol på den svarte svanen.
Det er ikke før Nina får vite at Lily har fått rollen, at den "svarte svanen" kommer i henne. Da får hun vist både ovenfor seg selv og ressisøren at hun har det som skal til. Gjennom hele filmen får vi se hvordan Nina blir "forvandlet" til den svarte svanen. Parallelt med denne forvandlingen får hun ett utslett som blir større og større. Dette symboliserer forvandlingen hun går igjennom.
Svanesjøen og Ninas liv er på en måte to parallelle historier, men etter hvert ser vi at de historiene er veldig like. Dette tror jeg har en sammenheng med at hun går sånn inn i rollen. Til slutt virker det som om hun ikke greier å skille mellom hva som er med i stykket og hva som er virkelig.
For meg virker det som om den hvite svanen og den svarte svanen representerer to forskjellige deler av oss. Den hvite svanen er på en måte fornuften, mens den svarte svanen er mer følelsene og driftene i oss. For at Nina skal greie å spille den svarte svanen, er hun nødt til å gi slipp fornuften. Det som skjer da er at den andre delen tar helt over. Hun greier ikke å finne noen balanse.
På slutten av filmen møtes de to parallelle historiene fordi både Nina og den hvite svanen dør. Nina finner også ut at det hun har trodd har vært Lily, har vært henne selv. Når Nina dør ser hun lykkelig ut, akkurat som om hun har fått oppfylt en drøm.
Denne filmen tar opp temaer som kropp og identitet på en grotesk og direkte måte, samtidig som det er gjort veldig vakkert. Jeg synes det var en veldig bra film, og man måtte tenke litt for å forstå den.
