Det ikke-verbale språket

Jeg har valgt å skrive litt om det ikke-verbale språket, og det er rett og slett fordi jeg finner det meget fascinerende.

Når vi snakker med noen er det først og fremst ordene vi er beviste på, altså det vi sier. Vi tenker kanskje ikke over at det vi viser gjennom kroppsspråket vårt er minst like viktig. Dette kalles det ikke-verbale språket.

Vi oppfatter ikke alltid kroppsspråket til den vi snakker med bevisst, men vi merker fort om det man sier med det ikke-verbale språket, og det man sier verbalt, ikke stemmer med hverandre. Det ikke-verbale språket snakker for øvrig mer til følelsene våre, enn til fornuften. Disse følelsene kan også smitte, så om du snakker med noen som smiler mye, og viser tegn på glede, er sjansen stor for at du helt ubevist også vil begynne å smile.

Foruten å snakke til følelsene våre har det ikke-verbale språket to funksjoner: det er forskjellige tegn som gir info til mottakerens om avsenderens følelser, tilstand og sosial posisjon samt og gi avsenderen ett spesielt forhold til mottakeren og omvendt. I tillegg kan det være med på å forsterke det verbalet språket.

Noen av tegnene som utgjør det ikke-verbale språket er tverrkulturelle og universelle. Det vil si at alle mennesker uansett hvor de kommer fra vil ha samme oppfatning av tegnet. Dette er primærtegn som glede, vemmelse, angst, frykt, sinne, bedrøvelse og overraskelse.  En av de første som oppdaget dette var naturforskeren Charles Darwin.

Et tegn som er veldig vanlig å bruke er å nikke med hodet. Betydningen av tegnet er avhengig av hvor du kommer fra, og hvordan du gjør det. I vår kultur betyr for eksempel ett nikk med hodet «ja», mens ett nikk i løpet av en samtale kan bety at du vil at den som snakker skal fortsette. Om du derimot nikker mange ganger med hodet mens noen andre snakker kan det være et tegn på at du er utålmodig, og vil snakke selv. Et eksempel på en kulturforskjell er at i Kina betyr ett nikk «nei», og ikke «ja» slik som hos oss. Alt dette kalles mimiske koder, og er regler for hvordan man skal bruke ansiktets mimikk. Under denne kategorien går også siling, løfting av øyenbryn og rynking på nesen.

Det finnes også koder for hvordan man skal bruke kroppens, armenes og benas bevegelser. Dette kalles gestuelle koder. Disse kodene sier mye om en persons følelsestilstand. Noen eksempler på det er at loddrette bevegelser med armene blir brukt til å dominere og overtale, mens flytende og sirkulære bevegelser med armene er forklarende og blir brukt for å vinne sympati.

Positur-koder er regler for hvordan man bruker kroppsholdninger eller stillinger. Da mener vi hvordan måten vi står, sitter eller ligger på under en samtale, sier noe om vårt forhold til den vi snakker med. Vi er ofte lite beviste på hvilken stilling vi har kroppen i, og den kan derfor fort avsløre oss, dersom vi prøver å skjule noe.

Koder for øyenkontakt finnes også. Dette gir regler om når, hvor lenge og hvor ofte man bør ha øyenkontakt med den man prater med. Øyenkontakten sier noe om hvordan forhold de som prater har til hverandre. Om vi ønsker å dominere samtalen, nistirrer vi på den andre, helt til den senker blikket. Om vi ser i bakken under en samtale, kan det være et tegn på at vi er usikre eller underlegne, og ser vi vekk er det et tegn på at vi ikke finner samtalen særlig interessant.

De ekstra-verbale kodene gir regler for hvordan man bruker tonehøyde, lydlengde og intensitet når man snakker. Vi kaller dette ofte tonefall, og tonefallet kan avgjøre om det vi sier er ett utsagn, eller et spørsmål. Man hører på tonefallet hvilket humør avsenderen er i, og på dialekten kan man høre hvor avsenderen er i fra. I tillegg til dette kan man som regel høre om det er kvinne eller mann, barn eller voksen.

Kroppskontakt- og avstandskoder er regler for hvem vi kan røre, hvor og når vi kan gjøre det og regulerer avstanden det bør være mellom mottaker og avsender. Disse kodene varierer selvsagt mye fra kultur til kultur. Nordmenn rører for eksempel generelt mindre på hverandre enn det italienere gjør. Dette handler ikke om noe annet enn kultur. Det kommer også an på hvor godt to personer kjenner hverandre. Jo bedre man kjenner hverandre, jo mer akseptert er det md berøring, og man kan stå tettere å prate. I Norge er intimsonen på ca.45 cm. Den sonen er forbeholdt kjærester og nære venner. Om man er bekjente er normal avstand ca. 130 cm.

Når du snakker med noen kan det være lurt å tenke over kroppsspråket ditt, slik at du er klar over hvordan du fremstår.

RealityTV - hvorfor så populært?

Vi har sett en episode av Paradise Hotel, og ut i fra dette skulle vi drøfte reality-tv'ens popularitet med utgangspunkt i noen av de følgende begrepene: identifikasjon, voyeurisme, kognitiv-evolusjonær filmforståelse, backstage og frontstage. 

Paradise hotel er et reality-program der deltagerne får forskjellige oppgaver, i tillegg til å feste å ha det gøy. Når man skal tenke seg til hvorfor dette er ett så populært program, står begrepet voyeurisme sentralt. Læreboka forklarer det som at mennesker har en fasinasjon av bildemedier som knytter seg til det å kunne se inn bak overflaten av ting. Ting som vanligvis skjer i hjemmet bak lukkede dører. Dette finner man mye av i Paradise Hotel, der vi får se at deltakerne dusjer, har samleie, går på do osv.

I dag er den mange TV-program som inneholder voyeurisme. Vi får ett innblikk i menneskers problemer. Eksempler på dette er programmet «Luksusfellen», der vi får høre om enkeltmenneskers økonomiske problemer, og programmet «Nanny911», der vi får se foreldre som sliter med å oppdra barna sine. Disse programmene er helt forskjellige, men like vell har de en ting til felles: de gir oss muligheten til å betrakte menneskers liv på en mer direkte og studerende måte, enn vi har muligheten til i dagliglivet. Det er akkurat dette som fascinerer oss. Det kan høres litt merkelig ut, men Sigmund Freud hadde en teori, som forklarer dette br. Han snakket nemlig om skuelyst hos oss mennesker, at vi har e grunnleggende trang til å se. Dette kommer av at vi fra barndommen av speiler oss i omgivelsene våre, for å forstå oss selv. De fleste lærte også da de var barn, at stirring ikke er pent. Så når vi, gjennom TV-serier kan stirre på andre, uten at de kan se oss, er det kanskje ikke så rart at det vekker en fascinasjon i oss.  Det gir oss en frihet samtidig som vi føler oss mektige.

Det er også mulig å forklare vår fascinasjon for slike programmer med en kognitiv-evolusjonær filmforståelse. Læreboka forklarer det ved at ifølge medieforskeren Torben Kragh Grodal kan instinkt innen kognitiv og evolusjonær psykologi bli brukt til å forstå hva som skjer i hjernen når vi ser på film.  Hjernen vår er jo egentlig ikke lagd for å se filmer, og skille mellom hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. 

Det er ett kjent faktum at hjerne kan deles inn i tre deler: krypdyrhjernen, den tidlige pattedyrhjernen og den nye pattedyrhjernen. I følge nevrofysiologien Paul McLean er krypdyrhjernen, altså den eldste delen, er utviklet for å finne mat, avle barn, kjempe og flykte. Helt primære ting for å overleve. Den tidlige pattedyrhjernen er utviklet for å etablere følelser og fungere i sosiale sammenhenger med andre. Den nyeste delen av hjernen er skapt for at vi skal være i stand til å reflektere over våre egne handlinger, og hemme de impulsive reaksjonene i de eldste delene, når de er uhensiktsmessige i sosiale sammenhenger.  

Om en TV-serie aktiverer den eldste delen av hjernen vår, for eksempel følelser som frykt og raseri, føler vi at vi må følge med videre fordi kroppen er i full beredskap. Den gamleste delen av hjernen har ett overlevelsesinstinkt, samtidig som den ikke er i stand til å skille mellom det som er på TV, og det som er virkelighet. Det er derfor vi av og til lever oss inn i programmer, og blir nervøse, sinte eller glade. Den nyere delen av hjernen, den som er i stand til å skille mellom TV og virkelighet, blir ikke aktivert før senere. Det samme skjer når vi ser kjærlighet på TV. Det appellerer til pattedyrhjernen, og vi reagerer som om det vi ser er virkelighet.  

Bokanbefaling

I sommer leste jeg to bøker som begge gjorde stort inntykk på meg. Bøkene I morgen var jeg alltid en løve (2005, Cappelen)og Unyttig som en rose (2006, Cappelen) er skrevet av Arnhild Lauveng. I dag er hun utdannet psykolog, men hun har tidligere hatt diagnosen schizofreni (link til wikipedia).

Begge bøkene er selvbiografier, hvor forfatteren skildrer sine opplevelser av det å være syk, det å bli behandlet og det å miste evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet. Grunnen til at bøkene gjorde så stort inntrykk på meg, var at de var så ærlige. Sannheten var brutal, og ikke pyntet på. De gav meg også en mye bedre forståelse hvordan folk som er psykisk syke har det. En ting er å være fysisk syk. Om man foreksempel brekker foten og går med en stor gips, ser alle at noe feiler deg og du blir møtt med forståelse. Etter å ha lest disse bøkene vet jeg at det ikke nødvendigvis er fortåelse du blir møtt med om man er psykisk syk.

Jeg har alltid syntes dette med psykiske sykdommer er litt vannskelig å forstå. Altså, jeg har alltid vært klar over at folk kan få det, jeg har bare ikke helt forstått hva det innebærer. Nå har jeg fått en mye klarer bilde av hva som kan skje med mennesker når de ikke lenger kan stole på sine egne sanser. Når noen sier til deg at det du ser foran deg, klart og tydelig, bare er fantasi.

Ettersom Arnhild Lauveng både kan uttale seg som fagperson og tidligere passient i bøkene, får vi se episodene fra flere perspektiver. Hun drøfter mye i bøkene, og det kommer ganske klart frem at hun ikke er helt fornøyd med behandlingen hun fikk.

Hun ble likevell frisk til slutt, etter mange år som en tung psykiatrisk pasient. Etter mange år på tunge medisiner, og etter mange leger som hadde gidd henne opp. "Du kommer aldri til å bli frisk", var ting hun ble fortalt hele tiden. Det at hun ble frisk kan nok være en stor trøst til andre som sliter med det samme.

Sosiale roller

For tiden jobber vi med kapittel 5, som omhandler sosiale roller. Jeg vil begynne med å forklare litt kjapt hva en rolle er. Læreboka (s.137) definerer det som det det settes av forventninger og normer som blir rettet mot personer i bestemte posisjoner i en bestemt sammenheng. Jeg synes Wikipedias definisjon var litt enklere å forstå: Sosiale roller er de posisjonene mennesker har i forskjellige grupper i samfunnet og de reglene som tradisjonelt gjelder og forventes for atferden og oppgavene til personene i disse posisjonene Nå skal jeg forsøke å svare på denne oppgaven:

Det er karakteristisk for oss mennesker at vi ikke inntar bare én rolle, men at vi hopper inn og ut av mange forskjellige roller. I løpet av en dag fremstår vi i ulike roller, det skjer i stor grad ubevisst, men noen ganger kan vi også bli veldig bevisst våre roller. Vi endrer vår atferd avhengig av hvem vi er sammen med. Hva skyldes det at mennesker spiller ulike roller og er lite ”seg selv”?

Vi fremstår hele tiden i ulike roller, og vi endrer rolle etter hvilken situasjon vi er i, og som sagt hvem vi er med. Det er for eksempel ikke naturlig for oss å snakke til en autoritær person, på samme måte som vi gjør med våre beste venner. Dette er fordi vi har forskjellige roller, og ønsker å vise forskjellige sider av oss selv i de forskjellige situasjonene.

Vi skiller mellom to typer roller. Vi har de medfødte rollene som for eksempel sønn eller datter og søster eller bror. I tillegg har vi de valgte rollene som kollega og venn.

Selv om vi mennesker spiller roller, betyr ikke det at vi prøver å fremstå som noe vi ikke er. Noen gjør selvfølgelig det også, men det er ikke ensbetydende med det å innta en sosial rolle. Hovedgrunnen til at vi gjør dette er at vi vil informere menneskene rundt oss om hvordan de skal oppfatte oss. Altså at vi oppfører oss på den måten vi vil at andre skal oppfatte oss. Det at vi har ulike sosiale roller, gjør det også enklere å vite hvordan vi skal forholde oss til hverandre ettersom vi da vet hvilke forventninger vi kan stille til folk rundt oss og omvendt.

På bakgrunn av dette sier jeg meg uenig i at mennesker spiller ulike roller, og derfor er lite «seg selv». Jeg mener at man er like mye seg selv, selv om man går inn i roller.  Selv om vi velger å fremstå på ulike måter i ulike situasjoner, kan alle disse måtene være en del av hvem vi er. Jeg mener at jeg er meg selv, selv om jeg ikke viser alle sidene av meg selv på en gang. For eksempel ønsker jeg å vise andre sider av meg selv på skolen, enn de jeg ønsker å vise når jeg er på fest med vennene mine. Likevel føler jeg at begge versjonene viser like mye hvem jeg er.

Vi mennesker går inn i ulike sosiale roller fordi det gir oss en trygghet i form av at vi vet hva som blir forventet av oss, og vi vet hva vi kan forvente av andre. Likevel mener jeg at man kan være like mye «seg selv» selv om man går inn i rollene.

 

Når jeg viser til læreboka mener jeg Psykologi 2, Aschenhoug 2011

http://no.wikipedia.org/wiki/Sosiale_roller

Plassering i søskenflokken

Spennende artikkel.
http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article670872.ece

Sosialpsykologi

26. oktober hadde vi fagdag i psykologi. Her er oppgaven vi fikk:

Kapittel 4 i læreboka handler om grupper og gruppedynamikk. Her ser vi nærmere på forskjellige typer grupper og hvilke funksjoner de har og dynamikker mellom grupper. Begreper som gruppepåvirkning. Konformitet og sosial kontroll vil vi også komme inn på. Utfør et sosialpsykologisk eksperiment i grupper.

Før jeg forteller om selve forsøket vi utførte, skal jeg fortelle litt om sosialpsykologi. Læreboka forklarer det med at det handler om individet som en del av det sosiale fellesskapet. Det dreier seg om grupper, roller, verdier og holdninger, sosial kompetanse, ledelse og makt.

Grupper finnes over alt i samfunnet, og alle er medlemmer av grupper. Dette er ikke noe vi velger selv. For oss mennesker er det viktig med gruppetilhørighet, det vil si at vi føler vi hører til en plass. Man blir tryggere når man går i grupper, og dette merket vi godt når vi utførte forsøket. Både for vår egen del, og de vi snakket med.

Jeg var på gruppe med Hanne, Mona, Marlene, Maiken og Maria. Vi bestemte oss for å undersøke hvor sosiale trøndere er. Vi ville vite om folk er mottakelige for dialog med fremmede. Med dette i bakhodet gikk vi rundt på Trondheim Torg, og prøvde å starte samtaler med vilt fremmede. Selv synes vi dette var litt ukomfortabelt i begynnelsen, men vi vente oss fort til det. 

Etter vi hadde snakket med en del folk, bestemte vi oss for å spørre om folk synes det var ukomfortabelt at fremmede kom bort og snakket med dem. Først testet vi altså hvor mottakelige folk var for samtaler med fremmede, deretter spurte vi folk om hva de syntes om dette.

Vi merket fort at det var mindre skremmende å snakke med folk når vi gikk i grupper eller par. Det var litt ubehagelig å gå alene, og samtalene fikk ikke den samme flyten som da vi var flere. Vi merket også at de vi snakket med ble mer avslappet om de selv var i grupper.  

Konklusjonen er at folk flest er mottakelig for samtaler med fremmede. Mesteparten synes det er hyggelig å bli pratet til, men få tar initiativet til å ta kontakt med fremmede selv. Dette er fordi de synes det kan være ubehagelig, og er redde for å bli avvist.  Vårt inntrykk er at menn er mer mottakelig enn kvinner, og eldre er mer mottakelige enn andre.

Videoen av forsøket kommer når vi har fått lastet den opp!

Mobbing på nett

Mobbing er en ting som foregår på de fleste arenaer. Med tanke på dagens samfunn, der teknologi er til stede i en mye større grad en før, er det ikke rart at mye av mobbingen foregår på nett. Barn blir introdusert for internett tidligere og tidligere, uten at foreldrene kanskje tenker så mye over hva de gjør der. Spørsmålet jeg stiller meg er: Hva er forskjellene på den vanlige mobbingen, og den mobbingen som foregår over internett, og hva kan vi gjøre for å få slutt på mobbing?

Det finnes mange forskjellige definisjoner på mobbing, men jeg har valgt å forholde meg til den som lærebok bruker: Mobbing er systematisk vold, psykisk eller fysisk, rettet mot ett offer og utført av personer eller grupper.

Det har lenge vært kjent at gutter bruker fysisk vold når de mobber, mens jentene som regel bruker psykisk vold. Før i tiden var det bare den fysiske volden som ble sett på som mobbing, og dermed fantes det svært få jenter som mobbet eller ble mobbet. I dag ser vi også på psykisk vold som mobbing, og det er jo denne typen som foregår over nett. Selv om gutter først og fremst bruker fysisk vold, er de også strekt representert når det kommer til nettmobbing. Det er ikke bare “in real life” jenter og gutter mobber forskjellig, de benytter seg nemlig av forskjellige metoder over nett også. Jentene sender stygge ord og meldinger for eksempel over msn, mens guttene er mer visuelle, og legger ut bilder og videoer av ofrene sine på for eksempel facebook og youtube. Det mange kanskje ikke tenker over er jo at det rett og slett er ulovlig å legge ut ilde av noen på internett uten deres samtykke. En del lærere i barneskolen har til g med opplevd at læringsarenaer på internett, som for eksempel it´s learning og fronter har blitt brukt for å mobbe.

En annen forskjell på den “vanlige” mobbingen og den som foregår over nett er at de fleste blir litt tøffere når de kommer bak tastaturet. Mobbing er et gruppefenomen, og de som er med og mobber føler et slags samhold til hverandre. Det er ikke sikkert alle tørr å være med å mobbe når de for eksempel er på skolen, men når de kommer seg bak tastaturet tørr de være med på det likevel. Da er det mindre sjanse for å bli oppdaget av en lærer eller andre voksne. På den måten kan også de “snille” barna være med å mobbe.

De fleste mobberne prøver å rettferdiggjøre det de har gjort når de blir konfrontert med det. De prøver å få det til å høres ut som om ofret har gjort seg fortjent til mobbingen. Når man mobber over nett er det enklere å rettferdiggjøre det, eller unngå å få dårlig samvittighet fordi man ikke ser reaksjonene til den man mobber. Man ser ikke hvor lei seg og såret ofret blir. Når man mobber i virkeligheten må man i alle fall være vitne til hva det man påfører ofret, faktisk gjør med det som menneske. Kanskje er det da lettere å forstå alvoret i det man gjør, og at det er galt.

Som jeg nevnte så vidt tidligere er det me vanskeligere for personer rundt å oppdage nettmobbing, en vanlig mobbing. Det er en kjent sak at ofret som regel ikke tørr å si ifra om mobbingen, og det gjelder for både vanlig mobbing og for nettmobbing. Likevel er det enklere å få øye på mobbing som foregår i en skolegård, enn nettmobbing fordi den blir mer skjult over nettet.

En av de største forskjellene på mobbing over nettet og vanlig mobbing er kanskje at man ikke har noen frisone når det kommer till nettmobbing. Ør var det vanlig at mobbing foregikk i skolegården og kanskje på hjemveien. Når man kom hjem var man liksom trygg. Slik er det ikke med nettmobbing, nå kan mobberne få tak i ofrene sine over alt. I alle fall så lenge de er på internett, og det er jo veldig vanlig å tilbringe en del tid på internett i dagens samfunn. Om en person må unngå å være på internett på grunn av at han eller hun blir mobbet, blir jo den personen ganske isolert. De som mobber over nett, bruker ofte også mobiltelefoner i mobbingen. Da sender de for eksempel SMSer, og da blir det nesten helt umulig for ofret å “gjemme seg”.

Det er ingen tvil om at mobbing kan føre til store konsekvenser. Mobbing påfører offeret skader fysisk, psykisk og sosialt men det pågår. Når det kommer til nettmobbing blir ofret påført psykiske og sosiale skader. Det er ikke bare offeret som blir berørt, men også familien. Offeret kan bli utstøtt fra fellesskapet, og det kan få alvorlige følger, også i ettertid av mobbingen. Menneskets selvoppfatning blir forstyrret, og livskvaliteten blir dårligere. Det er også en sammenheng mellom mobbing og risiko for psykiske problemer, og i verste fall selvmord.

Når man er klar over konsekvensene av mobbing er det viktig å sette i gang tiltak mot det. Det er viktig at lærere og andre voksenpersoner er veldig tydeligere på hvor grensen går, og de må tørre å gripe inn. Det verste de kan gjøre er å tenke at barna må ordne opp selv. Man må rett og slett ha nulltoleranse når det kommer til mobbing. Man må også konfrontere mobberne med det de har gjort, og få dem til å forstå at offeret er helt uskyldig. I tillegg må de vise at de tar sterk avstand fra slik oppførsel. De voksne er ofte forbilder, og derfor kan det føre til at de gjør det samme.

Når det gjelder mobbeofferet må det settes i gang tiltak slik at han eller hun får sikkerhet og trygghet mot videre plaging. Det kan være lurt å sette i gang med forebyggende tiltak. For eksempel en kampanje mot mobbing. I dag finnes det flere slike kampanjer, og en av dem er “bruk hue”. Det er også viktig å bevisstgjøre barn på dette problemet, og fortelle dem om konsekvensene mobbing kan føre til. Det er også viktig å lære barn at vi er ulike, og at vi må ha respekt for hverandre og akseptere hverandre slik vi er. Når det kommer til nettmobbing er det viktig at foreldrene følger opp barnas nettvaner, og hele tiden har kontroll på det barna driver med på nettet.

Slik som jeg ser det er det en del forskjeller på vanlig mobbing, og den som foregår over nett. En forskjell er fysisk vold, det blir brukt mye i virkeligheten, men finnes ikke over nett. Andre ting som er ulikt er at det er vanskeligere å få øye på nettmobbing enn vanlig mobbing. Jeg tror likevel den største forskjellen er at man ikke har noen fristed når det kommer til nettmobbing. Man er ikke trygg noen plass. Man kan ikke si at den ene typen er verre enn den andre fordi konsekvensene av dem er jo faktisk de samme. Jeg tror også at mange av de som blir mobbet i dag, opplever begge disse typene. Vanlig mobbing når de er på skolen, og nettmobbing på fritiden. Mobbing har alltid, og vil nok alltid eksistere tror jeg. Likevel kan vi prøve å begrense omfanget og spredningen av det, både på nett og ellers. Det som er viktig da er, som nevnt bevisstgjøring og å lære barn at det er galt. Det er også viktig at lærere og foreldre holder øynene åpne og følger med, både i skolegården og på internett.