Det ikke-verbale språket

Jeg har valgt å skrive litt om det ikke-verbale språket, og det er rett og slett fordi jeg finner det meget fascinerende.

Når vi snakker med noen er det først og fremst ordene vi er beviste på, altså det vi sier. Vi tenker kanskje ikke over at det vi viser gjennom kroppsspråket vårt er minst like viktig. Dette kalles det ikke-verbale språket.

Vi oppfatter ikke alltid kroppsspråket til den vi snakker med bevisst, men vi merker fort om det man sier med det ikke-verbale språket, og det man sier verbalt, ikke stemmer med hverandre. Det ikke-verbale språket snakker for øvrig mer til følelsene våre, enn til fornuften. Disse følelsene kan også smitte, så om du snakker med noen som smiler mye, og viser tegn på glede, er sjansen stor for at du helt ubevist også vil begynne å smile.

Foruten å snakke til følelsene våre har det ikke-verbale språket to funksjoner: det er forskjellige tegn som gir info til mottakerens om avsenderens følelser, tilstand og sosial posisjon samt og gi avsenderen ett spesielt forhold til mottakeren og omvendt. I tillegg kan det være med på å forsterke det verbalet språket.

Noen av tegnene som utgjør det ikke-verbale språket er tverrkulturelle og universelle. Det vil si at alle mennesker uansett hvor de kommer fra vil ha samme oppfatning av tegnet. Dette er primærtegn som glede, vemmelse, angst, frykt, sinne, bedrøvelse og overraskelse.  En av de første som oppdaget dette var naturforskeren Charles Darwin.

Et tegn som er veldig vanlig å bruke er å nikke med hodet. Betydningen av tegnet er avhengig av hvor du kommer fra, og hvordan du gjør det. I vår kultur betyr for eksempel ett nikk med hodet «ja», mens ett nikk i løpet av en samtale kan bety at du vil at den som snakker skal fortsette. Om du derimot nikker mange ganger med hodet mens noen andre snakker kan det være et tegn på at du er utålmodig, og vil snakke selv. Et eksempel på en kulturforskjell er at i Kina betyr ett nikk «nei», og ikke «ja» slik som hos oss. Alt dette kalles mimiske koder, og er regler for hvordan man skal bruke ansiktets mimikk. Under denne kategorien går også siling, løfting av øyenbryn og rynking på nesen.

Det finnes også koder for hvordan man skal bruke kroppens, armenes og benas bevegelser. Dette kalles gestuelle koder. Disse kodene sier mye om en persons følelsestilstand. Noen eksempler på det er at loddrette bevegelser med armene blir brukt til å dominere og overtale, mens flytende og sirkulære bevegelser med armene er forklarende og blir brukt for å vinne sympati.

Positur-koder er regler for hvordan man bruker kroppsholdninger eller stillinger. Da mener vi hvordan måten vi står, sitter eller ligger på under en samtale, sier noe om vårt forhold til den vi snakker med. Vi er ofte lite beviste på hvilken stilling vi har kroppen i, og den kan derfor fort avsløre oss, dersom vi prøver å skjule noe.

Koder for øyenkontakt finnes også. Dette gir regler om når, hvor lenge og hvor ofte man bør ha øyenkontakt med den man prater med. Øyenkontakten sier noe om hvordan forhold de som prater har til hverandre. Om vi ønsker å dominere samtalen, nistirrer vi på den andre, helt til den senker blikket. Om vi ser i bakken under en samtale, kan det være et tegn på at vi er usikre eller underlegne, og ser vi vekk er det et tegn på at vi ikke finner samtalen særlig interessant.

De ekstra-verbale kodene gir regler for hvordan man bruker tonehøyde, lydlengde og intensitet når man snakker. Vi kaller dette ofte tonefall, og tonefallet kan avgjøre om det vi sier er ett utsagn, eller et spørsmål. Man hører på tonefallet hvilket humør avsenderen er i, og på dialekten kan man høre hvor avsenderen er i fra. I tillegg til dette kan man som regel høre om det er kvinne eller mann, barn eller voksen.

Kroppskontakt- og avstandskoder er regler for hvem vi kan røre, hvor og når vi kan gjøre det og regulerer avstanden det bør være mellom mottaker og avsender. Disse kodene varierer selvsagt mye fra kultur til kultur. Nordmenn rører for eksempel generelt mindre på hverandre enn det italienere gjør. Dette handler ikke om noe annet enn kultur. Det kommer også an på hvor godt to personer kjenner hverandre. Jo bedre man kjenner hverandre, jo mer akseptert er det md berøring, og man kan stå tettere å prate. I Norge er intimsonen på ca.45 cm. Den sonen er forbeholdt kjærester og nære venner. Om man er bekjente er normal avstand ca. 130 cm.

Når du snakker med noen kan det være lurt å tenke over kroppsspråket ditt, slik at du er klar over hvordan du fremstår.

RealityTV - hvorfor så populært?

Vi har sett en episode av Paradise Hotel, og ut i fra dette skulle vi drøfte reality-tv'ens popularitet med utgangspunkt i noen av de følgende begrepene: identifikasjon, voyeurisme, kognitiv-evolusjonær filmforståelse, backstage og frontstage. 

Paradise hotel er et reality-program der deltagerne får forskjellige oppgaver, i tillegg til å feste å ha det gøy. Når man skal tenke seg til hvorfor dette er ett så populært program, står begrepet voyeurisme sentralt. Læreboka forklarer det som at mennesker har en fasinasjon av bildemedier som knytter seg til det å kunne se inn bak overflaten av ting. Ting som vanligvis skjer i hjemmet bak lukkede dører. Dette finner man mye av i Paradise Hotel, der vi får se at deltakerne dusjer, har samleie, går på do osv.

I dag er den mange TV-program som inneholder voyeurisme. Vi får ett innblikk i menneskers problemer. Eksempler på dette er programmet «Luksusfellen», der vi får høre om enkeltmenneskers økonomiske problemer, og programmet «Nanny911», der vi får se foreldre som sliter med å oppdra barna sine. Disse programmene er helt forskjellige, men like vell har de en ting til felles: de gir oss muligheten til å betrakte menneskers liv på en mer direkte og studerende måte, enn vi har muligheten til i dagliglivet. Det er akkurat dette som fascinerer oss. Det kan høres litt merkelig ut, men Sigmund Freud hadde en teori, som forklarer dette br. Han snakket nemlig om skuelyst hos oss mennesker, at vi har e grunnleggende trang til å se. Dette kommer av at vi fra barndommen av speiler oss i omgivelsene våre, for å forstå oss selv. De fleste lærte også da de var barn, at stirring ikke er pent. Så når vi, gjennom TV-serier kan stirre på andre, uten at de kan se oss, er det kanskje ikke så rart at det vekker en fascinasjon i oss.  Det gir oss en frihet samtidig som vi føler oss mektige.

Det er også mulig å forklare vår fascinasjon for slike programmer med en kognitiv-evolusjonær filmforståelse. Læreboka forklarer det ved at ifølge medieforskeren Torben Kragh Grodal kan instinkt innen kognitiv og evolusjonær psykologi bli brukt til å forstå hva som skjer i hjernen når vi ser på film.  Hjernen vår er jo egentlig ikke lagd for å se filmer, og skille mellom hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. 

Det er ett kjent faktum at hjerne kan deles inn i tre deler: krypdyrhjernen, den tidlige pattedyrhjernen og den nye pattedyrhjernen. I følge nevrofysiologien Paul McLean er krypdyrhjernen, altså den eldste delen, er utviklet for å finne mat, avle barn, kjempe og flykte. Helt primære ting for å overleve. Den tidlige pattedyrhjernen er utviklet for å etablere følelser og fungere i sosiale sammenhenger med andre. Den nyeste delen av hjernen er skapt for at vi skal være i stand til å reflektere over våre egne handlinger, og hemme de impulsive reaksjonene i de eldste delene, når de er uhensiktsmessige i sosiale sammenhenger.  

Om en TV-serie aktiverer den eldste delen av hjernen vår, for eksempel følelser som frykt og raseri, føler vi at vi må følge med videre fordi kroppen er i full beredskap. Den gamleste delen av hjernen har ett overlevelsesinstinkt, samtidig som den ikke er i stand til å skille mellom det som er på TV, og det som er virkelighet. Det er derfor vi av og til lever oss inn i programmer, og blir nervøse, sinte eller glade. Den nyere delen av hjernen, den som er i stand til å skille mellom TV og virkelighet, blir ikke aktivert før senere. Det samme skjer når vi ser kjærlighet på TV. Det appellerer til pattedyrhjernen, og vi reagerer som om det vi ser er virkelighet.  

Bokanbefaling

I sommer leste jeg to bøker som begge gjorde stort inntykk på meg. Bøkene I morgen var jeg alltid en løve (2005, Cappelen)og Unyttig som en rose (2006, Cappelen) er skrevet av Arnhild Lauveng. I dag er hun utdannet psykolog, men hun har tidligere hatt diagnosen schizofreni (link til wikipedia).

Begge bøkene er selvbiografier, hvor forfatteren skildrer sine opplevelser av det å være syk, det å bli behandlet og det å miste evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet. Grunnen til at bøkene gjorde så stort inntrykk på meg, var at de var så ærlige. Sannheten var brutal, og ikke pyntet på. De gav meg også en mye bedre forståelse hvordan folk som er psykisk syke har det. En ting er å være fysisk syk. Om man foreksempel brekker foten og går med en stor gips, ser alle at noe feiler deg og du blir møtt med forståelse. Etter å ha lest disse bøkene vet jeg at det ikke nødvendigvis er fortåelse du blir møtt med om man er psykisk syk.

Jeg har alltid syntes dette med psykiske sykdommer er litt vannskelig å forstå. Altså, jeg har alltid vært klar over at folk kan få det, jeg har bare ikke helt forstått hva det innebærer. Nå har jeg fått en mye klarer bilde av hva som kan skje med mennesker når de ikke lenger kan stole på sine egne sanser. Når noen sier til deg at det du ser foran deg, klart og tydelig, bare er fantasi.

Ettersom Arnhild Lauveng både kan uttale seg som fagperson og tidligere passient i bøkene, får vi se episodene fra flere perspektiver. Hun drøfter mye i bøkene, og det kommer ganske klart frem at hun ikke er helt fornøyd med behandlingen hun fikk.

Hun ble likevell frisk til slutt, etter mange år som en tung psykiatrisk pasient. Etter mange år på tunge medisiner, og etter mange leger som hadde gidd henne opp. "Du kommer aldri til å bli frisk", var ting hun ble fortalt hele tiden. Det at hun ble frisk kan nok være en stor trøst til andre som sliter med det samme.