Begge bøkene er selvbiografier, hvor forfatteren skildrer sine opplevelser av det å være syk, det å bli behandlet og det å miste evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet. Grunnen til at bøkene gjorde så stort inntrykk på meg, var at de var så ærlige. Sannheten var brutal, og ikke pyntet på. De gav meg også en mye bedre forståelse hvordan folk som er psykisk syke har det. En ting er å være fysisk syk. Om man foreksempel brekker foten og går med en stor gips, ser alle at noe feiler deg og du blir møtt med forståelse. Etter å ha lest disse bøkene vet jeg at det ikke nødvendigvis er fortåelse du blir møtt med om man er psykisk syk.
Jeg har alltid syntes dette med psykiske sykdommer er litt vannskelig å forstå. Altså, jeg har alltid vært klar over at folk kan få det, jeg har bare ikke helt forstått hva det innebærer. Nå har jeg fått en mye klarer bilde av hva som kan skje med mennesker når de ikke lenger kan stole på sine egne sanser. Når noen sier til deg at det du ser foran deg, klart og tydelig, bare er fantasi.
Ettersom Arnhild Lauveng både kan uttale seg som fagperson og tidligere passient i bøkene, får vi se episodene fra flere perspektiver. Hun drøfter mye i bøkene, og det kommer ganske klart frem at hun ikke er helt fornøyd med behandlingen hun fikk.
Hun ble likevell frisk til slutt, etter mange år som en tung psykiatrisk pasient. Etter mange år på tunge medisiner, og etter mange leger som hadde gidd henne opp. "Du kommer aldri til å bli frisk", var ting hun ble fortalt hele tiden. Det at hun ble frisk kan nok være en stor trøst til andre som sliter med det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar