RealityTV - hvorfor så populært?

Vi har sett en episode av Paradise Hotel, og ut i fra dette skulle vi drøfte reality-tv'ens popularitet med utgangspunkt i noen av de følgende begrepene: identifikasjon, voyeurisme, kognitiv-evolusjonær filmforståelse, backstage og frontstage. 

Paradise hotel er et reality-program der deltagerne får forskjellige oppgaver, i tillegg til å feste å ha det gøy. Når man skal tenke seg til hvorfor dette er ett så populært program, står begrepet voyeurisme sentralt. Læreboka forklarer det som at mennesker har en fasinasjon av bildemedier som knytter seg til det å kunne se inn bak overflaten av ting. Ting som vanligvis skjer i hjemmet bak lukkede dører. Dette finner man mye av i Paradise Hotel, der vi får se at deltakerne dusjer, har samleie, går på do osv.

I dag er den mange TV-program som inneholder voyeurisme. Vi får ett innblikk i menneskers problemer. Eksempler på dette er programmet «Luksusfellen», der vi får høre om enkeltmenneskers økonomiske problemer, og programmet «Nanny911», der vi får se foreldre som sliter med å oppdra barna sine. Disse programmene er helt forskjellige, men like vell har de en ting til felles: de gir oss muligheten til å betrakte menneskers liv på en mer direkte og studerende måte, enn vi har muligheten til i dagliglivet. Det er akkurat dette som fascinerer oss. Det kan høres litt merkelig ut, men Sigmund Freud hadde en teori, som forklarer dette br. Han snakket nemlig om skuelyst hos oss mennesker, at vi har e grunnleggende trang til å se. Dette kommer av at vi fra barndommen av speiler oss i omgivelsene våre, for å forstå oss selv. De fleste lærte også da de var barn, at stirring ikke er pent. Så når vi, gjennom TV-serier kan stirre på andre, uten at de kan se oss, er det kanskje ikke så rart at det vekker en fascinasjon i oss.  Det gir oss en frihet samtidig som vi føler oss mektige.

Det er også mulig å forklare vår fascinasjon for slike programmer med en kognitiv-evolusjonær filmforståelse. Læreboka forklarer det ved at ifølge medieforskeren Torben Kragh Grodal kan instinkt innen kognitiv og evolusjonær psykologi bli brukt til å forstå hva som skjer i hjernen når vi ser på film.  Hjernen vår er jo egentlig ikke lagd for å se filmer, og skille mellom hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. 

Det er ett kjent faktum at hjerne kan deles inn i tre deler: krypdyrhjernen, den tidlige pattedyrhjernen og den nye pattedyrhjernen. I følge nevrofysiologien Paul McLean er krypdyrhjernen, altså den eldste delen, er utviklet for å finne mat, avle barn, kjempe og flykte. Helt primære ting for å overleve. Den tidlige pattedyrhjernen er utviklet for å etablere følelser og fungere i sosiale sammenhenger med andre. Den nyeste delen av hjernen er skapt for at vi skal være i stand til å reflektere over våre egne handlinger, og hemme de impulsive reaksjonene i de eldste delene, når de er uhensiktsmessige i sosiale sammenhenger.  

Om en TV-serie aktiverer den eldste delen av hjernen vår, for eksempel følelser som frykt og raseri, føler vi at vi må følge med videre fordi kroppen er i full beredskap. Den gamleste delen av hjernen har ett overlevelsesinstinkt, samtidig som den ikke er i stand til å skille mellom det som er på TV, og det som er virkelighet. Det er derfor vi av og til lever oss inn i programmer, og blir nervøse, sinte eller glade. Den nyere delen av hjernen, den som er i stand til å skille mellom TV og virkelighet, blir ikke aktivert før senere. Det samme skjer når vi ser kjærlighet på TV. Det appellerer til pattedyrhjernen, og vi reagerer som om det vi ser er virkelighet.